twitterfacebookyoutubeflickrrssmail

Suksess selv om planen ikke holder?

Suksess selv om planen ikke holder?

Før jul lanserte jeg med brask og bram at jeg var i gang å trene, og i planen hadde satt meg som mål å delta på en ukes treningsleir i Tyrkia. Da jeg startet opp med dette hverdagsprosjektet, hadde jeg planlagt at dere som leser bloggen skulle få være med på min reise mot målet. Alle dere som jobber med prosjekter vet jo at det ikke alltid går slik vi hadde tenkt. Jeg ble syk og borte fra jobb noen måneder i vår, og dermed ble det heller ikke skrevet noe på bloggen. Likevel stod målet mitt fast, så for dere som lurer på hvordan det egentlig gikk, her er historien.

Da jeg først hadde tatt det store steget og meldt meg på en ukes treningsreise, innså jeg at her måtte det iverksettes drastiske tiltak. Jeg har over flere år vært støttemedlem ved et av byens treningssentre, men jeg har prøvd å trene der før og det stod nå for meg som et lite fristende sted å begynne. I beste fall hadde jeg holdt det gående i et par måneder før jeg gav opp. Siden forrige gang jeg prøvde meg, var det det blitt enda mer utrivelig. Treningssenteret var nå overfylt med veltrente unger og 40-åringer som løp for livet for å komme seg ut av krisa.

I stedet ansatte jeg en personlig trener. Dørstokkmila var en av mine største utfordringer, men når jeg hadde betalt noen for å treffe meg, hadde jeg ikke råd til å la være å møte opp. På mitt første møte med personlig trener Ann Heidi Bornø, spurte hun om hva jeg likte å trene. Svaret var enkelt, jeg likte jo ikke å trene. Og jeg likte egentlig heller ikke å være ute, spesielt ikke om vinteren når det var vått og kaldt. Så da ble det bestemt jeg skulle trene ute, hele vinteren… Ann Heidi trener nemlig alle sine klienter ute i Folkeparken, uansett vær og føre.

Fra en av trimturene i Folkeparken, med magisik lys og gode forhold.

Vi ble enige om at jeg skulle utfordre meg selv og prøve ulike treningsformer for så å se om jeg til slutt kunne finne noe som passet for meg. Jeg skulle møte treningen med et åpnet sinn. Første milepæl var testing. Kondisjonstesten foregikk i -5 grader og lett snødrev, opp en grusom bakke som jeg umiddelbart døpte monsterbakken. «Konsentrer deg om pusten og ikke snakk», påpekte treneren på tur opp. Jeg var så sliten og tungpusta at jeg hadde ikke klart å prate om du så hadde holdt en pistol mot hodet mitt! I samme omgang testet vi også ulike styrkeøvelser.

Jeg hadde mine timer med Ann Heidi en gang i uken, og ble etter hvert også ganske flink til å trene på egen hand. Sammen med min personlige trener kombinerte jeg styrkeøvelser med rask gange opp og ned bakker. Med et treningsstrikk og egen kroppsvekt, ble en av de flotte gapahukene i Folkeparken brukt som utgangspunkt for styrketreningene.

Styrketrening i en av Folkeparken sine Gapahuker.

Styrketrening i en av Folkeparken sine Gapahuker.

Formen var på tur til å bli mye bedre. Så kom det jeg ikke hadde planlagt. En infeksjon satte seg i kroppen min, og gjentatte pencilinkurer måtte til for å ta knekken på den. Gjennom en hel måned fikk jeg ikke trent, og jeg følte at treningsuka i Tyrkia hang i en tynn tråd. Det var bare å begynne på nytt, og heldigvis kom formen gradvis tilbake. Jeg prøvde å presse kroppen, men det førte til full stopp. Nok en uke lå jeg utslått. Det var da jeg forsto at jeg måtte finne et kompromiss mellom hode og kropp. Sakte, men sikkert, trening for trening, ble jeg sterkere.

Planen min og målet

Og jeg nådde målet mitt. Sammen med mamma reiste jeg på en ukes treningsleir, og det var fantastisk! Du skal få høre alt om turen i en bloggpost i neste uke. Men viktigst av alt var det at jeg oppdaget gleden i å trene, og nå elsker jeg å være ute! Når jeg ser tilbake på denne vinteren, som ble ganske vanskelig for meg, så er noen av mine beste minner fra turene i Folkeparken. For meg er det blitt medisin for både hode og kropp å være ute og gå. Og ja, nå hender det forresten faktisk også at jeg jogger. Jeg liker å være ute og jeg liker å bevege meg. Jeg liker å bli svett på ryggen og i panna, og jeg liker at noen ser at jeg har hatt fremgang. Da jeg i begynnelsen av mai gjentok testene fra oppstart, så hadde jeg forbedret tiden opp mosterbakken fra 4,5 minutt til 3,5 minutt. Altså ett minutts forbedring! Det var også en markant forbedring på styrkeøvelsene.

Jeg nådde altså målet mitt, og i tillegg opplevde jeg konsekvenser for mitt liv som var større enn målet. Mitt hverdagsprosjekt ble en suksess for meg. Til tross for at alt ikke skjedde slik jeg hadde planlagt det.

Prosjektmadammen
Skrevet av Prosjektmadammen

Lillablogger