Har du vært frivillig på festival denne sommeren? Da vet du at det kan innebære å jobbe døgnet rundt uten betaling for at andre skal få høre på musikk og være på fest i sommernatta. På festivalen BAKgården er det så stor rift om å få være frivillig, at du må søke om plass. Og det kan være magisk å komme på innsiden. Det fikk jeg erfare da jeg hadde min ilddåp som festivalfotograf.
BAKgårdsheltene
Jeg sendte en søknad og kom heldigvis gjennom nåløyet. I det jeg var akseptert, fikk jeg tilsendt en vaktplan over når jeg skulle være «på jobb». Søndag uka før festivalen startet det opp et velsmurt maskineri der en stab på 14 møtte oss som de kaller for «BAKgårdshelter». Mine arbeidsoppgaver ble å fotografere, samt å publisere på festivalens Facebookside. Målet var å formidle og vise frem den gode stemningen som publikum og artister møter i BAKgården.
Elstad og De Paoli (2008) hevder at norske kulturbegivenheter har et betydelig innslag av frivillige, og at disse bidrar sterkt til at begivenhetene overhodet kan arrangeres. Festivaler bygges opp som prosjektorganisasjoner, og her har frivilligheten en sentral rolle. Videre mener de at de viktigste motiver for å være frivillig, er den sosiale dimensjonen, læring og frynsegoder som for eksempel konsertopplevelser. «Dere er våre helter! Uten dere – ingen BAKgård». Dette var ordene som festivalsjef Jan Santocono møtte oss med.
Alle «BAKgårdsheltene» får en egen hettegenser og adgangskort rundt halsen. Det er ikke tvil om hvem vi er. Wadel (2008) skriver i sin artikkel om innlemmelse i sosiale fellesskap, at det hele baserer seg på en samhandling som kjennetegnes ved å være inkluderende og skape tilhørighet. Inkludering, tilhørighet og felleskap kan sies å være ulike manifestasjoner på innlemmelsesprosesser. Og jeg ble automatisk venner med 150 andre frivillige som jeg ikke kjente fra før. Jeg ble umiddelbart sugd inn i Bakgårdsfamilien.
Gjennom hele festivalen opplevde jeg å få bidra med min kompetanse på min måte. Jeg både lærte og utviklet meg i takt med med festivalen. Nå i etterkant føler jeg at jeg eier en liten bit av BAKgården. Eirin Hammari skriver her om hva hun mener motiverer de frivillige. Hun peker på at dette gjøres best gjennom å se hver enkelt. Våge å gi slipp, og la andre ta eierskap til realiseringen av festivalens ambisjoner.
På jobb for BAKgården 2015. Her filmer jeg den lovende artisten Kristian Kristensen med band for festivalens Instagram. Foto: Steve Nilsen
For andre året arrangeres gjenbruksmarkedet for barn. Barn selger til barn, leker de selv ikke lengre bruker.
God stemning under konserten til Skambankt.
Jentene i Katzenjammer gav publikum en forrykende avslutning på årets BAKgård.
Du kommer på innsiden som frivillig
Det å være BAKgårdsfotograf gjør at du kommer på innsiden av festivalen, og det er spennende. Fantastiske artister, nydelig publikum og engasjerte frivillige. Det var likevel en opplevelse som sto fram som den sterkeste under årets BAKgård. I utgangspunktet var jeg ikke så veldig opptatt av å komme så nært artistene, og jeg hadde heller ikke tenkt meg i grava (friområdet mellom publikum og artister) da Anastacia skulle spille. Tilfeldighetene gjorde det slik at jeg likevel kunne stille akkurat der, heseblesende etter de andre fotografene. Den lille damen med den store stemmen tok helt pusten fra meg! Hennes personlighet og tilstedeværelse gjorde at jeg følte at det var kun oss to – meg og Anastacia – som var i BAKgården denne varme høstnatta. Noen magiske minutter.
BAKgården 2016, jeg gleder meg allerede!
Under ser du bildene jeg tok av Anastacia:
Hva er din beste opplevelse som frivillig?
Referanser:
Elstad, B., & De Paoli, D. (2008). Organisering og ledelse av kunst og kultur. Oslo: Cappelen akademiske.
Wadel, C. (2008). Innlemmelser i sosiale fellesskap. Sosiologisk tidsskrift, 16(03).
