Storgatens Glassmagasin ble startet av mamma og pappa i 1958, og de drev bedriften sammen som en familiebedrift.
Da jeg var 14 år døde min pappa brått, bare 48 år gammel. Vi tre søsken var plutselig farløse og mamma var enke. Med en butikk som hun skulle drive alene.
Begynnelsen
Mine foreldre møttes på Grand Hotel. Her jobbet mamma i kiosk og garderobe, og pappa som kelner. De giftet seg i 1956, og like etterpå døde min farfar som drev slakterforretning på hjørnet i Storgata 5.
På Grand ble de kjent med Pelle som var handelsreisende og en legende i hele landet. Han hadde utpakking på hotellet, og kjøpmenn fra hele distriktet kom til Harstad for å se. Mamma og pappa ble invitert med inn. De forelsket seg begge helt i varene som ble vist frem.
Butikklokalet hadde de allerede etter min farfar. Midt i byen. Men både mamma og pappa manglet handelsbrev, noe som var påkrevet for å starte butikk den gang.
Dermed bar det på skolebenken, og to år senere var butikken en realitet. I Storgata 5. Pappas barndomshjem.
Butikk og hjem
Det var i Storgata pappa mistet sin mor i barsel som toåring. De bodde i etasjen over slik det ofte var på den tiden. Han ble alene igjen med sin far i en tid da menn absolutt ikke involverte seg i det å ta vare på og oppdra barn.
Pappa vokste dermed opp bak disken i sin fars slakterforretning. I lokalene hvor han selv startet butikk etterhvert. I 1969 ble huset revet, og i 1971 sto Sentrumsbygg ferdig slik vi nå kjenner det. Med ny stor butikk på samme adresse. Fortsatt med samme drivere.
Det var mye arbeid å drive butikk. Mine barndomsminner bærer preg av det. Familieferie var en langhelg på telttur til Fornes, en times kjøring fra Harstad. Etter hvert ble det utvidet til en fem dagers lynvisitt til Sverige, slik at også vi kunne komme tilbake på skolen og si vi hadde vært på tur.
Allikevel har jeg bare flotte barndomsminner, og som niåring debuterte jeg bak disken med en svimlende timelønn på hele 5 kroner…
Mamma og pappa jobbet og jobbet, og vi klarte oss bra til tross for mange tøffe år. Vi ungene fikk både mat, klær, brukte sykler og ferdig utgåtte skøyter. Vi hadde det bra.
Så døde pappa.
Mamma og pappa feirer sin siste bryllupsdag sammen.
Kvinne med rak rygg
Allerede før pappa var gravlagt kom første henvendelse fra de som ville kjøpe butikken. For hvordan i all verden skulle mamma klare med driften nå? Hun som var blitt enke med tre halvvoksne barn?
Lenger var vi altså ikke kommet i 1983.
Heldigvis hadde mamma gode, sterke venner. «Erna, dette klarer du… Nå må du stå på!» sa de. Andre dømte henne nord og ned, men vår mamma nektet å gå i kne. Jeg husker godt Aksel Nilsen som sto som en påle ved hennes side i denne tiden. De var seks par som eide Sentrumsbygg sammen. Gerda og Aksel var et av disse parene. Pappa var den første som døde, og de andre stilte opp for den lille familien vår. De som var ansatt i butikken vår likeså. Mamma var steintøff. Hun jobbet dag og natt, og min bror Knut og jeg tok tak alt vi maktet ved siden av skolen.
Summen av vår felles innsats sikret at butikken ble værende i familien.
Nå, over tretti år senere, lever forretningen i beste velgående. Mamma er pensjonist, og det er mange år siden Knut og jeg overtok roret.
Minner – og det å leve her og nå med en familiebedrift
Min pappa ville fylt 80 år i år om han hadde fått leve.
I den anledning dukker det opp mange tanker… hvordan ville han sett ut i dag? Ville håret vært grått? Ville han vært fornøyd med at jeg begynte på gymnaset, slik han ønsket?
Ville han vært glad for at jeg, i en alder av 29, kjøpte det huset som han gikk gatelangs og drømte om i mange år? Det som pappa selv kjøpte i en alder av 32, der han blakket seg slik at de hadde appelsinkasser som hyller de første årene? Ville han vært stolt av at vi, på tross av massivt press om å flytte i senter, klorer oss fast på hjørnet i Storgata der han ble født og vokste opp?
Jeg tror nok at han hadde valgt å stå ved tradisjonen, og at han ville vært stolt og glad over at vi, 57 år etter oppstarten, fortsatt klarer å drive en butikk som gjør det bra. Både på grunn av og på tross av…
Pappa jobbet og sto på for sitt og mammas livsverk. Ha sa alltid: «Når vi blir 50 skal vi dra på cruise… Når vi blir 50 skal vi begynne å ta det roligere…Når vi blir 50….». Så ble han 48.
Det har lært meg at vi må kose oss og nyte livet hver eneste dag! Ikke bare tenke at senere en dag skal vi ta oss tid, for man vet aldri hva morgendagen bringer… Jeg har gode minner og gode tanker, og er glad for at jeg har fått viktige verdier med meg i livet. Det gjør meg stolt å få ta vare på det som betydde så mye for mine foreldre. Å få videreføre en god tradisjon med Bendiksen som kjøpmenn på hjørnet i Storgata.
Pappa gjorde sitt. Mamma har gjort sitt. Nå jobber den neste generasjonen på. Og når mamma drar på langtidsferie med venninner til Gran Canaria, så sier vi:
«Reis og kos deg alt du klarer. Du fortjener det så inderlig!».
I respekt for jobben som er gjort og i ydmykhet for at byens innbyggere alltid har støttet oss,
Ellen
