Nå er den her igjen, 17. mai. Dagen med klippekort på is og pølser. Vi samles og feirer, gjerne i bunad, om den fortsatt passer. Men for noen krever dagen ekstra stram regi. De spiller i korps.
I min barndom var jeg en disse korpsheltene som marsjerte for fedrelandet hver nasjonaldag. I retrospekt skjønner jeg hvor prosjektgenet kommer fra, mamma må nemlig ha hatt en heftig produksjonsplan hver eneste 17. mai. En av disse vil jeg dele med dere, dog sett med mine øyne. Velkommen til et lite utdrag fra den 12-årige Prosjektmadammens 17. mai anno 1983:
06:30 Alle opp av senga.
Det var mamma som vekket oss, en kritisk suksessfaktor. Ett år forsov hun seg, og vi ble vekket av, gjett hva? Jo, korpset på tur forbi huset vårt. Det måtte være et syn for guder da hele familien lå under vinduet på rommet til mamma og pappa for at ingen skulle se oss. Verken Uniformspoliti Borghild eller Dirigent Børresen var spesielt fornøyd med familien Angell Berntsen det året.
07:00 Kle på uniformen.
Pappa knytte det røde, brede uniformsslipset, og jeg smatt inn i den nystrøkne blå uniformen, omtrent samtidig som jeg pusset trompeten. Etter noen år byttet jeg til tuba, med da jeg ble 15 år, da kjøpte jeg meg en sexy altsaksofon for konfirmasjonspengene. Den kunne jeg til og med spille Wham-melodier på! Men det er en annen historie…
07:10 Frokost inntas.
Ingen ville spise frokost, men alle måtte. Vi hadde en lang dag foran oss.
07:45 Oppstilling utenfor Søskenheimen.
Uniformpolitiet, med Borghild i spissen, tok overblikk og korrigerte skjeve medaljer. Borghild hadde alltid hårklipps i lommen sin til de som hadde glemt det. Slike som meg. Også i år reddet hun meg, slik at uniformslua fikk feste. Fem på åtte kom de store guttene sjanglende direkte fra 16-maifesten.
08:00 Flaggheising med nasjonalsang og ”eg veit meg eit land”.
Det var tidlig, og de første sangene vi spilte ble litt skjelvende, for å si det mildt. Vi var ivrige, og hentet oss nok mest inn på sjarmen.
08:15 Marsjering til Eldreboligene.
Fantastiske Børresen var dirigent, og brølte på østlandsdialekt med sin dype stemme, – ett, to, ett, to, ett, to, høyre, venstre! Skipp, Heidi, over til andre foten slik at du er i takt med resten!
Fingrene var allerede blåfrosne i nordnorsk vårvær, og vi var så vidt kommet i gang.
10.30 Marsjering med korpset i hovedtoget til ungdomshuset.
To kilometer med Gammel Jegermarsj, Sønner av Norge og Rumba Juanita. Med jevne mellomrom klang Børresens røst i øret mitt, –ett-to-ett-to, høyre, venstre, skipp, Heidi!
11.00 Nasjonalsang og tale til 17. Mai.
Dette året hadde 17.mai komiteen spurt meg og min gode venninne, Vibeke, om å holde talen sammen. Vi snakket om Eidsvolds menn. Og om delegasjonen fra Nord-Norge som ble forhindret av uvær. Det var ingen tid å miste, så Grunnloven ble vedtatt uten dem. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss at vi ikke hadde mer makt enn som så i landsdelen vår.
… og sånn fortsatte det. Slag i slag, hele nasjonaldagen. Med gnagsår og hovne spillemunner, og likevel en god og stolt følelse i brystet. Helt til det ble kveld, og vi kunne skrelle av oss uniformen og synke sammen i sofakroken. Lettet over at det gikk sånn høvelig greit dette året også.
I barnehagen til Lillegutt øver de til 17.mai. Foto: Børge Hoseth.
Hipp Hipp Hurra!
Med tanke på mine barndoms 17. mai-prosjekter, så er det kanskje ikke så rart at jeg de siste fire, fem årene har foretrukket å feire 17. mai med å date H.M. Kongen og H.M. Dronningen på Slottsplassen, fra min posisjon i sofaen, ikledd joggebukser? Men i år er jeg tilbake i byen. Toåringen vår, Lillegutt, har allerede øvet i flere uker med flagg og hornmusikk i barnehagen sin. Denne 17. mai blir vi igjen en del av trengsel og familieidyll. Du ser meg i toget med flagg, og hører meg rope et rungende; hipp, hipp hurra!
Prosjektmadammen ønsker deg en strålende 17.mai.
Hvordan feirer du nasjonaldagen?
Bildet øverst er av undertegnede 17.mai 1983. Jeg er den høyeste av de to som spiller trompet. Bildet er lånt hos Torgeir Steinsland.
