twitterfacebookyoutubeflickrrssmail

Da Åge Aleksandersen kom

Da Åge Aleksandersen kom

Åge Aleksandersen leverte en fantastisk konsert på årets BAKgården-festival, mens Prosjektmadammen stivnet på oppløpet. Dette er en evaluering av vårt møte, fredags natta under festivalen BAKgården.

Jeg gleder meg aldri til store hendelser, men jeg kan godt se fram til ting. Dette har jeg etter min mor, som sier at hvis man skrur seg for mye opp, så er det lett å bli skuffet. Da er det bedre å bli positivt overrasket. Vår families gode fantasi har vel muligens bidratt til at denne leveregelen har blitt innprentet.

Jeg skal få møte Åge

Et av prosjektene som Prosjektmadammen følger, er BAKgården. Siden jeg liker Åge Aleksandersen, avtalte produsent for BAKgården med Åges manager at jeg skulle få treffe han fredags kveld, etter konserten. Fornøyd skrev jeg en bloggpost om hvordan Åge har fulgt meg hele livet, og om hvordan jeg gledet meg til å få treffe han. Jeg skrøt altså offentlig av at jeg skulle få møte Åge. Allerede her burde bjellene ha ringt.

Festivalen er i gang

Fredag startet med hjemreise fra Oslo, der jeg hadde deltatt på konferanse sammen med fiffen innen sosiale medier i Norge. Hjem fra flyplassen fikk jeg følge med Erik fra Sirkus Eliassen. Etter å ha svingt hjemom og fått litt mat i ungene, gikk turen til BAKgården. Jeg fikk sitte i presseteltet, og fotografere sammen med pressen i «grava» (åpningen mellom scenen og publikum). Bildene ble kjempefine! Tiden fløy, jeg var på jobb, knipset bilder av publikum og hadde det helt suverent!

ÅgeDet er flere enn meg som liker Åge Aleksandersen.

Åge kommer

Så kom Åge, og det var allsang fra første låt. Jeg kan jo alle tekstene, og jeg gliste og sang av full hals! På slutten av konserten gikk jeg i presseteltet for å tømme og klargjøre kameraet. Plutselig ble det stille, konserten var over. Da kom panikken. Det var nå jeg skulle møte han! Jeg stivnet og ble til en pinne. En tørrpinne.

Backstage

Jeg snublet bort til backstage-inngangen, og produsentens NK spurte om hun skulle slippe meg inn forbi vaktene. Jeg sa ja, og så sa jeg nei. Alle spørsmålene på blokka mi virket plutselig fullstendig meningsløse. Jeg var komplett «starstrucked» for første gang i mitt liv. NK foreslo at jeg kunne gå inn sammen med Åges to artistverter. Panisk heiv jeg meg på. «Jeg kan ta bilde av dem sammen med Åge, og si at jeg lager oppfølging av en tidligere bloggpost». Hodet mitt kokte. «Takk og pris», tenkte jeg, «nå handler det ikke om meg lenger».

Vel inne så jeg først bandet. Og så, bak noen gardiner og gjennom en smal passasje, ja, der var han, selveste Åge. Jeg takket for tidenes konsert, noe Åge straks forsøkte å moderere, som den edruelige trønderen han er. Hva skulle jeg gjøre nå, kongen hadde korrigert meg! Jeg forsøkte så å få knipset et lite bilde av de to frivillige artistvertene og Åge, men selv det ble for komplisert. Kameraet virket ikke. «Mobilen», tenkte jeg, og trykket i vei med mobilkameraet. Bildet ble helt svart. På med blitzen. Og jeg fikk, ja, dette ene bildet. Rett etterpå dukket en frivillig opp og ville takke for dagen, så jeg trakk meg stille ut derfra. Resultatet fra møtet med selveste Åge Aleksandersen ble ett bilde på mobilkamera. Var det mulig? Var det dette jeg hadde skrudd meg opp til over dager, ja, uker? Hva skjedde? Åge leverte, mens jeg stivnet fullstendig på oppløpet!

Åge AleksandersenHer er bildet. Ja, det ene bildet 🙂

På tur ut av Backstagen

Jeg surret meg ut av rommet, og mumlet noe tåpelig til bandmedlemmene på veien. Underveis møtte jeg den andre broren i Sirkus Eliassen, de er utrolig hyggelige karer begge to. Han sto og hang med resten av bandet sitt. Jeg observerte at alle snakket Bodø-dialekt. «Keep it in the family», oppsummerte jeg og storebroren i Sirkus Eliassen i kor, og lo. Den gode følelsen fra tidligere på kvelden var på tur tilbake. Heldigvis.

«Kom tilbake, vi må snakke med deg!». To unge gutter ropte, og jeg snudde. De tilhørte Kaizers Orchestras team, og hadde ankommet for å rigge til bandets konsert i BAKgården dagen etter. «Er det sant at du er søstera til Berntsen?», spurte guttene opprømt. Berntsen er, som tidligere nevnt, min berømte bror, lydmannen. Han har reist verden rundt med mange stjerner, også med Kaizers Orchestra. «Vi elsker Berntsen!», smilte ungguttene. «Vi må få ta bilde av deg sammen med oss.». Og det fikk de jo. Jeg forlot backstagen med uforrettet sak, men likevel med smil om munnen.

Igjen, kjære Åge, takk for en flott konsert. De som kjenner meg vet at det skal mye til å målbinde meg, men du klarte det. Jeg kommer fremdeles til å digge mine helter, og synge meg hes på låter som Levva Livet og Rosalita. Men med min mors leveregel godt frem i panna satser jeg på at jeg aldri blir «starstruck» igjen. Tror dere jeg vil klare det?

Prosjektmadammen
Skrevet av Prosjektmadammen

Lillablogger